Texts archive

 

TEXTS ARCHIVE

 

TEXTS WRITTEN BY POING

- Scroll down and find some fun reading! (unfortunately most of it only in Norwegian) -

POING I KINA, 19. APRIL-9. MAI 2005

Reiseskildring av Rolf-Erik Nystrøm

 

Annen gang er annerledes. Gjensynet med folk og steder er nesten viktigere enn førstegangsopplevelsen..

 

Audun Strype, som har blitt med for å ta opp konsertene, og jeg reiser på Lufthansa. Maria Solheim og Håkon reiser litt senere med SAS pga billigere og tryggere kontrabassfrakt, men litt dyrere billetter. Frode kommer noen dager senere fra Japan. Jeg har med 4 kolli, han ett stk. håndbagasje. Stresser som vanlig for å rekke flytoget. Heldigvis har vi sølvkort mht til overvekt og ingen kø ved innsjekkingen. Første krise: Ingen tv på flyet og det er trangt. Når vi lander klapper folk. Det var forsåvidt bra uten tv. For lest og sovet mer. Vi drar inn til Beijing istedet for å vente på flyplassen på de andre for transfer til Kunming, hovedstaden i Yunnanprovinsen sørvest i Kina. Beliggende 2000m.o.h. men ikke langt fra India og Burma skaper et mildt klima, og tittelen ”Vårens by”. Vi var her en måned ifjor med en svipptur til Beijing, og la grunnlaget for årets turnè.

 

Beijing forekommer meg som en byggeplass og stemningen denne ettermiddagen er som på en stor rockefestival som ennå ikke har begynt. De én-etasjers boligområdene som gir en en følelse av å være i en landsby, hutongene, rives over en lav sko for å bygge skysrapere og bredere veier til OL i 2008.. Dette er spesielt for Beijing, da ingen bygninger tidligere skulle være høyere enn keiserens palass Den Forbudte By. Tørrere info får man lese i en vanlig reiseguide. Byen ser veldig ren ut, men luften er veldig forurenset. En av verdens verste. Audun har også vært her før, og vi bare suger inn inntrykkene. I en fotgjengerundergang ved Den Himmelske Freds Plass (Tiananmen) sitter den samme kvinnen som hadde 3 leker, batteridrevne soldater, til salgs ifjor. Hun hadde fortsatt 3 til salgs. Jeg kjøpte jo en ifjor. ..For å spise går vi inn på et av de mest ”lokale” stedene vi ser. Vi lar hun anbefale 4 retter. Når vi får de ser vi at alle er like, bortsett fra hovedingrediensen. Maten blir bedre mens vi spiser. Mens vi går inne i hutongene må vi låne de offentlige dassene. De er det mange av, fordi nesten ingen her har eget toalett. Lukta svir i nesa. Minnene fra fjorårets do i Kunming strømmer på, særlig det at avløpssystemet ikke tåler papir slik at det må legges i en kurv ved siden av klosettet. I Kunming var det vi oftest hørte, lyden av folk som harka opp gøgg og spytta. Dette er nå ikke lov i Beijing. Det er en enorm økning i antall biler begge stedene. I Kunming ankommer det 350 nye biler hver dag. Det er ofte ekstremt støyete i Kina. Bilene tuter hele tiden. Men det spilles også musikk kontinuerlig fra alle kanter.

 

I Kunming møter vi både Maria Solheim, Birgitte Gretland og Marianne fra Østfold. Birgitte og Marianne har bodd her siden august som frivillige på galleriet og kunstsenteret Nordica. Alle de tre jentene likner bemerkelsesverdig på hverandre. I en park danser kineserne morgendans à la vals. I Yunnan er det flest minoritetsgrupper i Kina med sin egen kultur, språk, musikk og mat. Vi spiser frokost på en Dai-restaurant. Man spiser ikke frokost i Kina, så det blir kjøtt, suppe, grønnsaker og idag, sprøstekte larver. God proteinholdig mat. Det er godt å se så mange kjente igjen raskere enn vi hadde regnet med. Nordica er en oase i denne ganske kaotiske byen. Vi skal her være en del av Nordic Music Week. Mye møtevirksomhet første dagen. I Kina forandres ofte planene kontinuerlig, så arrangørene, hovedsaklig fra Kina og Sverige, ville høre med oss hva vi ønsket. Vi ønsker mer intimitet med publikum og ofrer god plass på scenen for dette. Utstyret er ufullstendig og mange ting fungerer ikke. Nå er det bra å ha Audun, for hele festivalen. Så drar jeg, Håkon og Maria til stoffmarkedet for å finne stoff til dresser vi skal få sydd. Bl.a. en hvit. Det er vanskelig å gjette hvem som er ærligst av selgerne. De som spiller kort? De eldre? Kvinner eller menn? 40 norske kr.pr.meteren er et dyrt stoff. Hos skredderne betaler vi 560,- for to dresser!

 

Tid for å øve. Det er tidlig mørkt. Jeg låner et rom. Det er det varmeste jeg har spilt i. Sikkert 40 grader varmt, og jeg bare sovner stående og spillende gjentatte ganger før jeg skjønner at det ikke er noen vits.

 

Ifjor spilte vi konserter alene og med kinesiske musikere. Da trakk vi 300-400 mennesker, og antallet økte for hver konsert. Bl.a. en taxisjåfør vi traff en gang tok med hele familien sin. Naboen til Nordica, en bar, eide en påfugl de hadde fått av en høytstående embetsmann. Denne tutet særlig mye under konsertene, og var veldig glad i å ”snakke” med saxofonen min når vi hadde konserter. Den fikk de på Nordica til å gå fra vettet, og jeg hørte rykter om at de ønsket den død, så de ba til Gud om dette. Nordica er nemlig en kristen organisasjon som bl.a. samarbeider med norske Areopagos..Bønnene hjalp ikke. På kvelden møter vi Xiao Gan (betyr liten og sterk) på baren Speak Easy. Et sted for tøffe kineseren og sløve italienere. Han er en god venn og en singer/songwriter vi har og skal spille med. Han bruker musikk fra minoritetsgruppene i provinsen for å la seg inspirere, pluss at han lærer seg seg afrikanske låter fra internet. Han har blitt kjæreste med en svensk jente som var på Nordica ifjor, men hans beste venn er hunden sin. Han og Audun sjenker den med en liter av det beste den vet, øl. Ikveld er det jam med en gjeng svensker som er med på et utvekslingsprosjekt i forbindelse med Nordic Music, Young Music. De er veldig bra på grooveting, sikkert lært i gospelmiljøene. Men svensker har alltis vært bra på funky, slick soul. På vei hjem hiver jeg og Audun i oss noen grillspyd med kjøtt dyppet i masse chilli. Laozi kaller han det. Jeg vet ikke hva det er, det smaker jo bare sterkt. Vel hjemme på hotellrommet v.h.a. Strypes GPS, ser jeg i ordboka at det er rotte. De maser på oss fra Nordica om å spise frokost der, som de lager bare til oss. Ok. Tidlig skynder vi oss dit for å rekke...banan, brød og youghurt.. Vi kan sjekke internet på Nordica og får mail fra John Zorn som ikke vil gi ut plata vår, og fra John Adams som vil ha oss til å spille i Carnegie Hall etter vårt samarbeid med Terry Riley i Bergen. FEEETT. Men internet går ofte sakte her i Kina pga av at alt går gjennom en sentral for å passe på at man ikke leser upassende ting som BBC.

 

På Nordica er også Calle. Han var der ifjor og gift, og er her iår igjen skilt. Han tar bilder og kan alt om stæsj. Han trykker kort for salg med et foto han tok av en fådd hund på vei ned i gryta til vår store begeistring.

 

I Kina er alt som selges av CD’er og DVD piratkopier. Dette gjenspeiler seg i prisen som kan være 4,- for CD og 6,- for DVD. Derfor laget jeg en plate med liveinnspillinger for å selge her. Vår manager Ida Habbestad laget coveret, et bilde av oss tre liggende i bar overkropp i Alpene. Vi kaller det Special Chinese Edition, og får det trykt opp herfor å selge det til nullfortjeneste (15,-) som for å legge igjen et visittkort. Jeg holder et foredrag for Young Music, uten å vite hva jeg skal snakke om eller hvem som ville at jeg skulle ha det. Kineserne skjønner ikke engelsk og svenskene skjønner ikke norsk?! Med tolk er dette krunglete. Jeg spør etter spørsmål. Det eneste jeg får er: -Kan min venn på fiolin få spille med Poing? Så øver jeg med en fløytejente jeg spilte med ifjor, Sun Miyun, som fortsatt har regulering. Hun spiller baowu(tverrfløyteaktig) og hulusi (ser ut som en pære og høres ut som synth). Vi spiller gjennom den vi spilte ifjor, og det går fett. Så spør jeg etter en ny melodi. Jeg skjønner ingenting. Hva er taktarten? En uendelig rekke med pentatoni. Pga at de har så få ledetoner i musikken er det vanskelig for vestlige ører å memorere melodiene kjapt. En teori jeg har (som kineserne liker) er at kineserne er følsomme på små variasjoner (evt. også ornamenter)i et begrenset materiale. I musikken har de få toner, i språket har de mange for oss like lyder som for de er forskjellige vha nyanser i tonemer og tungelyder (c,s,q,z,zh,ch,). Dette er musikk fra Dai-folket. Hun spiller stort sett akkurat det samme hver gang, slik at når Poing eller jeg spiller med de tar vi av oss det meste av improvisasjonen. I begynnelsen iallefall. Jeg forsøker å få oss til å høres ut somm ett instrument, eller jeg komper. Jeg forsøker også ofte å blande inn Japanske elementer i musikken vi spiller med kineserne. De har jo et veldig anstrengt forhold til hverandre. Derfor er et av mine prosjekter å finne likhetstrekk mellom deres idag ganske forskjellige kunstutrykk. Men...Jeg fikk høre at Universitetet i Kunming, som ville ha oss til å spille der, var skeptiske til å blande vestlige og kinesiske musikere. Da tvang jeg gjennom samarbeidet mitt med Sun Miyun, som skulle vise seg å bli en suksess.

 

Kineserne i Kunming er effektive. De ordner alt vi ønsker. Audun hasr jobbet hele dagen med lydutstyret på Nordica og blitt helt. Maria Solheim øver med oss. Senere i uka skal hun synge jazz med en trio fra Danmark.

 

Vi planlegger åpningskonserten.Vi fant på at alle artistene presenterer seg med 10 min.hver. Vi kommer til å spille Maja Ratkjes tango skrevet til oss og Lars Petter Hagens Lumière, Èspaces et Vertes han skrev til oss under psevdonymet Nora Wjeck, avledet av John Carew. Til dette siste stykket, som er av en meget agressiv karakter med betegnelsen Suck on this, avspilte vi det første vi i Poing gjorde sammen, en super8-innspilling gjort på Ingierstrand Bad våren 1999. Lars Petter var den som initierte Poing. Ifjor reagerte publikum på dette stykket, Majas Essential Extensions og våre mere bråkete friimprovisasjoner med å reise seg, juble og klappe under overraskende partier. Det kinesiske publikummet er med rette kjent for å ha på mobilene på høyeste volum under konserter. Ringer den, reiser de seg og tar den stolt og gjenomfører samtalen uten blygsel til artistenes og enkelte av publikums misnøye. Men jeg tror pga at vi snakker med og inkluderer publikum, spiller musikk/ lager lyder de aldri har hørt live før og at vi ber de skru av telefonene var de nesten helt stille under våre konserter. Deres støynivå diminuerte alltid gjennom konsertene. Men, skjer det noe uventet eller spennende, diskuterer de det høylytt seg imellom. Og det synes vi er bra. Nevnes må når vi spiller Lars Petter Hagens Kronolgi, en bearbeidelse for Poing av 2.satsen fra den biografiske saxofonkonserten han skrev til meg Concept of Sorrows and Dangers. Dette er et meget stille, svakt, elegisk og vakkert stykke. Publikum blir alltid helt knysst under dette stykket, og ifjor fikk vi et brev fra en kineser som så bilder fra sin egen barndom på bondegården med dyr og...inne i hodet. I Shanghai vil de ha oss til bare å spille tango av redsel for publikums snevre musikksmak. Hmmm...

Jeg er møkk trøtt og legger meg, Frode kommer og går ut på byen.

 

Neste morgen våkner jeg før 07, noe som for meg skjer en gang hvert jubelår. Det er mygg her og jeg har fått store kuler her og der. Jeg slår på tv’en. Der spilles alltid kinesisk musikk, ingen ny vestlig listepop. Vi drar tidlig og begynner på DVD-kjøret, altså på shopper’n. Deretter drar vi og øver. Det er ekstrem trafikkstøy i rommet der vi øver. Men kineserne lar seg aldri affisere av støy. Så mitt i en låt med Maria kommer kara inn i rommet. De prater høylytt seg imellom, går bort til scenen der vi sitter som om vi ikke var der. Mobilene ringer, de tar den selvsagt og roper inn i røret. Vi forsøker å se litt brydd ut men må bare le. De lar seg ikke affisere. De skal nemlig skifte lyspærer. Så fyrer de opp sigaretter. Så babler de til oss uten å spørre seg selv eller oss om vi snakker kinesisk. Når vi ikke kan svare, ser de bare oppgitt på oss. Vi øver inn en ny Piazzola-tango og det nye verket vi har fått av komponisten Dr. Chan Hing-yan fra Hong Kong for Poing og Chinese Music Virtuosi. De er en gruppe profesjonelle musikere fra Hong Kong som spiller på kinesiske instrumenter. Stykket virker rart. Den gaten der vi øver er full av instrumentbutikker, og musikken strømmer ut av hver eneste til en kakofoni av kinesiske instrumenter og klassisk piano. Alt er ekstremt billig i forhold til i Vesten. Men er det bra?

 

Det funker bra med Poing og Maria Solheim. Når vi kommer til Nordica, der alle konsertene på festivalen skal finne sted, er soundchecken forsinket. Dagen før hadde Audun satt opp alt klart til konsert. Men om morgenen før han kom fra hotellet hadde de kinesiske ”lydfolka” koblet om alt for å sette det opp på nytt selv, og ingenting fungerte. Så er det bankett for å blidgjøre politikerne i byen før åpningskonserten. Så setter de i gang med liturgisk dans. Margrethe Kvalbein har nemlig vært der sist høst og satt spor. Så spiller vi. Deretter Maria, som vinner hjertene til spesielt det yngre kinesiske publikummet. Hannah Holgersson fra Sverige overbeviser med noen klassiske svisker sammen med en litt umulig kinesisk pianist. Så kommer jazzen med dubidoo à la Lill Babs og trombone. Leeenge varer dette. Men alle er veldig fornøyd. Vi drikker øl på Speak Easy og den klassiske sopranen får mye Poingoppmerksomhet. Det blir sent.

 

Våkner nå kl.09 som er senrekord. Jeg er sliten og har...æsj...bursdag. Blir 30. Det som er bra med å våkne så tidlig, selv om jeg vet det snart er over, er at gamlefar i parken over veien inspirerer meg til å trene litt med sin morgengymnastikk. Jeg vet dette også desverre er forbigående. Får meg litt bursdagfrokost, og bestiller på min yndlingsmåte: Bestiller på måfå fra en kinesisk meny. Får biff og egg med svin og supervarmt vann. Øver hele dagen med Poing uten pauser, bl.a. med Maria. Bestemmer meg for å spille et solostykke som intro til hennes låt ”Lady of my life”, da hun har et anstrengt forhold til saxofon fordi faren hennes spiller det, Så jeg gjør lite inne i hennes låter som høres ut som saxofon.

 

Vi øver med kineserne som som vanlig spiller uaffektert når et annet band plutselig setter igang og overdøver dem. Det er folk rundt omkring som tar bilder hele tiden når vi øver. Vet ikke hvor de kommer fra. Så får vi våre 100 cd’er fra pressa. Coverarkene er selvsagt for lite slik at det detter ut av platboksen til cd’en når den åpnes. Vi spiser fort og dermed lite for å rekke å øve med alle denne dagen. Pipa-spilleren He Yingying dukker opp med solostemmen fra en konsert for lutt og orkester som ikke engang er kinesisk. Vi blir litt stressa. Frode blir mest sur. Så kommer Xu Xiao som kaller seg Anita som spiller guzheng, bordharpe. Hun er flink. Men kan ikke engelsk, så vi må ha med en hyperslitsom dame som tolk som selv kommenterer det hun synes er nødvendig og alt går i stå. Xu Xiao har må nevnes to eldre kvinner med seg som bærer harpa hennes og venter helt til hun er ferdig hver gang. Den eneste dagen vi kan øve kan hun selvsagt ikke fordi hun har 100 elever denne dagen. Vi bare lytter på dem spille, da lufta begynner å gå ut av oss. Xiaogan vil spille med masse klang på en ny låt så han høres ut som om han er oppå et fjell. Konserten gjennomføres som vi deler med Maria. Med en sofa på scenen vi sitter i når vi ikke spiller. Så kommer selvsagt bursdagsangen, overraskelse...., blomster og utdeling av gaver. Gavene fra oss er akevitt, geitost, laks, snus og norske bøker på kinesisk om troll. Alle er fornøyd med konserten. Etter konserten prøver jeg å snakke med en av musikerne fra Sverige, men blir regelrett avbrutt av en overivrig mor som vil jeg skal snakke litt med sønnen på 10 år for å få han til å spille saxofon, men blir regelrett avbrytt av en dame som vil skryte av at hun filma oss ifjor. De eier ikke folkeskikk. Under maten etterpå sovner jeg bare. Drittbursdag.

 

Neste dag er jeg sen. Men taxi koster bare 5,- så det bruker jeg flittig og uten dårlig samvittighet. På Nordica øver operasangerinnen fra Sverige, men ingen Håkon eller Frode å se. I rommet der vi skal øve sitter Håkon og spiller etnoimpro med Xiaogan. Bare overtoner på gitar og bass i en evighet. Håkon sier han er sliten, så han går og spyr. Frode kommer sent fordi han måtte spise ferdig ?! Vi øver med Xiaogan. En av låtene er av Izmael Lô fra Senegal, Tadjebon, som Xiaogan har lært på internet. Han synger noe ingen kan forstå selv om det skal være en del fransk tror jeg. Den låta har jeg tilfeldigvis spilt med Zikalo fra Elfenbenskysten i Norge, og Poing med Kouame Sereba og Becaye Aw på julekonserten vår på Parkteatret. Vi synger med og synes verden er liten og låta er stor. I pausen blir Håkon sjukere. Jeg og Frode spiser lunsj til 2,-. Så kommer hun riktige plagsomme tolken igjen. Hun har på seg sekretærdrakt, og skravler og maser og fniser. Hun heter liksom Vivi. Alle har engelske kallenavn (Sunny, Anita, Benny, Wilby, Steven). Ingen kommer når de skal og ingen vet hvor noen er. Så gir de andre opp og drar. Jeg holder fortet og øver med fløytejenta med regulering igjen. Jeg prøver igjen å lære meg den nærmest uformelige pentatone saken, fra cd nå. Den går selvsagt i en annen nær toneart på skiva, noe som gjør meg helt koko i hodet. Endelig kommer de gamle damene bærene på bordharpa til Xu Xiao. Etter hvert kommer også en etter en av de to andre i Poing. Håkon orker ikke å spille. Jeg og Frode lærer av henne en helt ny låt. En dans fra Yi-minoriteten. De var forresten hodejegere til ganske nylig. Plutselig kommer en av de andre musikerne, uten å nevne navn, og bryter inn i vår prøver når vi øver med Xu Xiao, alt for sent ute. 2 timer. Vi forsøker ikke å bli sinte, men ber henne bestemt om å sette seg ned. Vi øver inn en tuttilåt. Xu Xiao er sliten, uten at det kan høres, etter å ha hatt 10 x 10 elever på formiddagen på sin egen guzhengskole. Så spiller vi køntri med Yingying som skal flytte til Sverige med en danser hun har funnet.

 

Vi drar til Yunnan Art University for å spille konsert. Håkon er syk og alt utstyret der er herp pga dårlig vedlikehold. Der venter tolken Benny. En meget femi fyr som ikke kan fransk men svarer ”je sais” og ”merci” i hytt og pine. Han spør om alt og lurer på uttalen på alt. Vi har dårlig tid før konserten pga at Håkon må, for første gang i sin karrière, kaste inn håndkledet fordi han er sjuk, og jeg og Frode må forberede duo- og solostykker. Så begynner de å mase om mat?! Det er ingen gitarforsterker til Maria, så noen må hoste opp det på en halvtime. Lydpersonalet der går bare rundt og røyker og nekter å gjøre det Audun ber dem om, fordi han i sin tur nekter å bruke en mikrofon han sier er ødelagt men de mener virker. Jeg går bak scenen for å øve, men det fortsetter å komme terrorister som maser om alt mulig og vil ta bilder med meg. Plutselig kommer den umulige tanken om hvor deilig det var hvis alle kinesere ble borte en liten stund. Men situasjonen er absurd og dermed gøyal når jeg får tenkt meg litt om. Denne konserten ender opp med å inneholde tango, Grieg, Afrika/sigøynerpastisj, pols, barokkmusikk, Daimusikk og Maria Solheim.

 

I salen er det 500 publikummere som savner Håkon fra ifjor, eller Hally Pottel som noen kalte han. Masse lyskastere, jubel og intervju etterpå. Iår var spørsmålene om hvorfor Frode og Maria hadde så mye øyekontakt, og hvorfor jeg og Sun Miyun klarte å spille sammen. Så spurte Benny om mitt og Frodes forhold?! Vi måtte si at vi ikke var partnere, og at kinesiske jenter var så søte. Etterpå var det stor bankettmiddag med sprit, røyk, vin og mat på en gang. Rektoren ville fortelle noen vitser, som baserte seg på synonymord på kinesisk. Benny oversatte og poengene ble selvsagt ikke mulig å oppfatte, men det var visst forventet at vi skulle le. Heldigvis var dette i seg selv morsomt nok til at vi humret og reddet hans ansikt. De ba Maria synge og deretter en kineser gjøre det samme. Han hadde en flott, helt ubeskrivelig typisk kinesisk evne å gaule opera på som var massiv, midt i trynet. Benny sitter og tripper, så vi overtaler han også til å synge. Han gjør sin favorittlåt, som er av Celine Dion på en Michael-Jackson-på-sitt-verste-aktig måte. Litt inn i første refreng glemmer han tekster og jeg føler at smilehullene mine går rundt hodet mitt.. Neste tema er skål på alle språk. Vi fikk også vite at rektorens favorittkomponist var Nora Wjeck, men at han hadde problemer med å finne ut noe særlig om henne. (Dette er nok en gang Lars Petter Hagens ordspill over John Carew). Så kom vi til delen da vi ymter om at vi gjerne vil komme tilbake for evt. spille noen saxofonkonserter med orkesteret her. Det er bare det at orkestersjefen aldri har hørt om Mahler. De kan jo ikke spille Schönberg og Stravinsky pga publikum. Foto’er tas, og vi går vha av GPS’en til Speak Easy, igjen.

 

Denne dagen tror jeg Audun sover til kl.14. Jeg trodde han ikke kunne dette. Igjen spiser jeg og Frode middag med drikke til 2,-. Så var det på tide å finne ut hvem som hadde platene våre, pengene for disse og ansvaret for at de er borte. Når dette etter en times detektivarbeid hjulpet av språkproblemer hadde løst seg hadde vi et møte med Nordica hvor vi ga ærlig tilbakemelding på hva vi syntes var bra og dårlig.Den siste konserten er full av folk. Vi åpner med en ny tango, så spiller vi gode gamle Xiao He Tang Shui med Yingying. Hun spiller en duo med perkusjon, og hun avslutter med oss med køntrilåta si. Håkon spiller duo med Xu Xiao, og jeg og Frode gjør den nye trio’en med henne som høres ut som om den er kjenningsmelodien til en storslagen karatefilm. Neste ut er meg og Sun Miyun på fløyter. Jeg hadde bestemt for å spille en ny låt med henne, og planka ned besifringa på låta hun ville spille rett før konserten. Den befant seg på en plate som så mange andre presenterer kinesiske folkemelodier i en for oss ramme som stinker muzakk, synth, og panpipe moods.Plata gjorde iallfall sitt til at jeg klarte å lære melodien til slutt. Så var det den lokale singer/songwriterestjernen Xiaogan sin tur med oss. Hans låter høster alltid jubel, men også han med sin ærlige og litt sjenerte tilstedeværelse på scenen. Til slutt er det som vanlig taler, gaver, ekstranummer og foto’er.

 

Vi drar på karaoke med alle. I Kina foregår karaoke i svære sentere der det er rom med plass til fra 4-40 personer. Der sitter man og bestiller mat og drikke via en tlf.. Akkurat som å være på fest hjemme hos noen. Audun Strype gjør fantastiske versjoner av tidlige Elvis-låter i rockabillystil. Her har de desverre nesten bare kinesisk pop. De har også noen dusteknapper med henholdsvis applaus og høy piping, som var mye høyere musikken og skar i ørene. Hvorfor bruke disse? En student fra Ghana hadde desverre sin hemmelige grunn, og ødela deler av karaoken med å trykke på disse kontinuerlig. Å ta avskjed med Xiaogan er alltid tungt. Han viser at han er lei seg, og man tenker på at nå er det kanskje siste gang vi sees. Jeg tar følge med Liu Lifen til hotellet. Hun jobber på Nordica og er kunstmaler. Det rare er at mannen til søsteren til kjæresten min har et stort maleri av henne i leiligheten sin på Frogner han har kjøpt på Dyna fyr, som har et samarbeid med Nordica. Ha det bra Maria, og fra Hannah er det en lapp under døra til alle i Poing. Prøvde å pakke men sovna, så det ble ekstrempakking om morgenen.

Vi stresser til flyplassen bare for å stå i en time å vente på at de skal finne ut at de ikke kan få sendt kontrabassen på samme bånd som vanlig bagasje. Men fordi hun som er kinesisk sjef på Nordica kjenner noen som jobber på flyplassen er plutselig alt såre enkelt. Til måtte Håkon betale 1500,- i overvekt. Og ifjor ville flyplassen tvinge oss til å betale 15.000,- i overvekt for bassen til Beijing, så vi måtte finne en bass der. Vi tror vi rekker frokost, og går opp en etasje for å spise. Audun bærer av en eller annen grunn opp sin bagasjetralle med bagasjen opp trappa. Tralla er sikkert 10 ganger så tung som hans pinglesekk som han ikke sender engang. Det er ingen aldri gjester der men 10 servitriser som står på rekke og rad og venter på noe. Hvordan dette kan gå rundt, finner vi ut når vi får regningen. For 4 skåler ris, en egg og tomat, 1 farris, litt te og juice blir det 300,-. Noe som sammenliknet med Norges prisnivå. ville tilsvart 1500,-. Kaffe koster 50,- på flyplasser i Kina, og smaker ikke godt.

 

Hong Kong: Fuktig og varmt. Her var det ikke så mye vits å ha forsøkt å lære seg mandarin. Her og i Guangdong(Kanton)provinsen snakker de kantonesisk. Hvis man synes det virker vanskelig med de 4 tonemene i mandarin, har kantonesisk 9! Audun løper rundt og registrerer alt på sin GPS. Dette er en vakker by! Enorme bygninger. De er mer imponerende enn i Tokyo og Shanghai. De er liksom bygget inn i hverandre. Stedet minner litt om et kjempeMonaco pga fjellene og at de bygger i høyden. Det er vanskelig å orientere seg her. Og byen overraskende mye natur, fjell, høydedrag og grønne områder. En stor del av det å være fotgjenger i Hong Kong dreier seg om å gå på rullefortau og-trapper, og venstrekjøring. Vi bor oppe i universitetets campusområde i fjellsiden. Her er alt veldig stille, pent og moderne, med en absurd utsikt. Universitet, som vi skal spille på, gir en følelse fra å være et britisk imperialistisk byggverk. Vi blir møtt av vår kontakt her, ansvarlig for konsertene, Sharon Lu fra Taiwan. I Downtown Hong Kong møter vi han som inviterte oss hit, komponisten Dr.Chan Hing-yan som tar oss med til hans favoritt dim-sum sted. Han viser seg å være en sann gourmand, som virkelig kan bruke penger for å få god mat. Byen gir en ofte en følelse av å være innendørs. Da jeg drar fra hotellrommet for å møtes til øving, åpner jeg skapdøra, et svært speil som dekker hele faller ned og glasskårene spruter rundt. Jeg slo fra meg tanken om å dempe det på foten, da jeg forsøkte dette med en tv på Musikkhøgskolen i Oslo for noen år siden. Det hjalp ikke.

 

Chan har skrevet et verk for Poing og Chinese Music Virtuosi under tittelen ”Whence the wind returns...”.Poings instrumenter er satt opp mot de ”tilsvarende” kinesiske: Saxofon / dizi(som er fløyte, men saxofonen viste seg å kunne minne mer om erhu, 2-strengs sittefele), kontrabass / zheng (bordharpe) og akkordion / sheng(munnorgel, kinesisk versjon av japansk sho, som stammer fra Kina men er nærmere den 1000 år gamle kinesiske opprinnelige enn dagens sheng. Ok?). Stykket var inspirert av kinesisk musikk, men med stjålne sitater fra Beethoven. Dette er det tredje sykket Poing har fått med direkte Beethoven-sitater. Musikerne var veldig dyktige, men måtte ha andre jobber som lærere (en var rektor på en barneskole) for å overleve. En bodde ikke så langt fra byen, bare 1 times biltur unna?! Etter å ha utvekslet visittkort, dro vi til en såkalt tidligere privat klubb for å spise middag. Så fikk vi med oss Hong Kongs skyline om natten ved å ta ferga over bukta fra øya til Kowloon.. Der gikk vi gjennom det nye kulturhuset, som ikke er særlig høyt, men kan minne litt om det kommende Bjørvika-bygget i stil. Hong Kong’erne synes det minner om et klosett, da det bryter med de monumentale skyskraperne.

 

Det er en fantastisk følelse å reise fra verdensmetropol til verdensmetropol. Som i en film med brå overganger mellom scenene.

 

Håkon fikk tilbud om å jobbe i Hong Kong, og er interessert. Navnet hans i Kina ble faktisk Hong Kong. Jeg fikk også mail fra en norsk dame som het Cecilie og hadde reist i Kina i 17 år, som bodde i Hong Kong. Her drev hun restaurant ute på en av øyene med Szechuanmat som spesialitet. Vi rakk ikke å besøke henne, men hun kom til vår konsert i Guangzhou, da hun mente det var en litt mer rocka by å gå ut i.

 

Dag 2 i Hong Kong ble jeg vekket av at telefonen sto å kimte på rommet kl.08. Jeg tok av røret og fikk gryntet frem - Hallå?. Da en stemme sa at je var live på lufta om 2 minutter på Hong Kongs svar på P2. Da måtte jeg forstå akademiske spørsmål på plettfri Oxfordengelsk om vårt virke. Spørsmålene var bra. Med grøtete stemme forsøkte jeg å lure inn snikreklame for konserten..Jeg tenkte at de jammen er bra på å lage PR for konsertene våre i Kina.

Maja Ratkje kom om morgenen for å være med oss videre i Kina. Frokosten besto av et nytt besøk på en kvalitetsrestaurant med Dr.Chan som guide. Så begynte jakten på billig elektronisk utstyr. Frode kjøpte digitalkamera, Audun digitalt videokamera og jeg en Zen avansert I-pod med plass til 500 timer musikk og med innebygget diktafon. En tur på Kentucky Fried Chicken endte med at når jeg ikke gadd og vente på pommes frites'en min og gikk, kom personlaet løpendeetter meg med meaten bortover fortauet i øsregnet. Det må nevnes at alle disse storbyene vi besøkte har store, Lamborghini-, Armani-, Prada-, Louis Vuitton-, etc., -butikker. For de som hevder Oslo er en storby, hvor er de hen?

 

Ny øvelse. Utrolig deilig å spille kantonsiske operasviaker med de som kan det. Raindrops Falls On Banana Tree med de tre tidligere nevnte instrumentene + erhu / huqin (to-strengs sittefele) xiao (liten fløyte) og ......... (en type hakkebrett). Samarbeidet går smertefritt, og det er en lettelse ved at vi slippper å finne opp kruttet, som det var litt i Kunming. Så går jeg og Håkon på bar. Gode øvelser gir alle i Poing godt humør og overskudd. Regnet øser ned da vi ankommer en bargate i bykjernen. Det er som å være på et diskotek med 50 DJ'er da vi går bortover gaten. Det er lett å bli sentimaental under slike omstendigheter. Vi avslutter med en, som alltid når det ikke er Bar Boca, dårlig Bloody Mary, og en pris, som får en ikke-røyker som meg til å bli svimmel nok. Da bartenderen knuser sin tredje flaske i et forsøk på å sjonglere, drar vi. Akklimatiseringen med storbyen gjør at neste dag blir som en morgen hjemme i Oslo. Jeg må altså løpe for å rekke lydsjekk kl.09. For å rekke det må jeg løpe ned fjellsiden, langs stier, parker, over små bekker, trapper, rulletrapper, er så plutselig inne i en enorm universitetsbygning, før jeg er framme. Denne morgenen jeg stresser og kommer tidsnok, er selvsagt de andre trege. F...

 

En nødvendighet på dette stedet er nå å bli kompis med han som har ansvaret for radioopptaket, for å få et gratis opptak av konserten før vi drar. Planen med å ha med Audun Strype har jo vært for å forsøke å kunne gjøre nok opptak slik at vi kan gi ut en plate av dette materialet.Salen vi skal spille i, ser ut som en blanding av Universitetets Aula i Oslo og Gamle Logen, altså ærverdig på et vis. Før konserten drar jeg og Audun på kjøpesentersightseeing. Han har vært her før, og tar meg med opp i taubanen til Victoriafjellet. Vi trekkes sakte oppover fjellsiden, og toppen på skyskraperne er nesten under oss. Vi leter etter det beste utkikksstedet, men ender opp i nok et kjøpesenter der vi kjøper klær og sigarer. Det er overskyet, og vi står ute på en utkikksterrasse, inne i skyene og venter på at de skal blåse vekk. Da de letter litt er ikke byen å se, bare grønne åser med regnskog. Vi ser sørover og fordømmer vår retningssans. Ved taubanen igjen får vi utsikten vi bare kunne drømme om. Hong Kong er den kuleste byen! Sånn skal en ekte by være. På vår vandring hjemover gjennom banker og kjøpesentre (man kan gå gjennom de fleste bygningene pga den tette bebyggelsen), kommer vi til røde velourdekkede ganger med antikvitets-og diamantbutikker., og vi ender opp i et hotell som minner om spisesalen i Titanic. Det gjør også klientellet som er på sjokoladebrunsj, der de for en høy pris kan fråtse i all verdens eksklusive sjokoldemerker (bortsett fra Freia). Etter en kopp decaff til 60,- og Auduns tunfisksandwich til 240,-, stresser vi for å rekke konserten. På konserten er det bra med folk, som vi har begynt å ta som en selvfølge i Kina. Programmet veksler mellom stykker med Poing og Chinese Music Virtuosi, før vi avslutter sammen, med musikk fra kantonesisk opera og bestillingsverket til Dr.Chan. En god konsert og stor suksess, men med ikke så mye Poingprat fra scenen. Dette gjør at vi vet at den neste konserten vil bli Poingshow med prat og moro. Yin / yang. Etter å ha hilst på lokale stjerner og skrevet autgrafer, drar vi for å spise gås mmm.

 

Dagen etter tar vi toget inn i Kina igjen (Hong Kong har fortsatt en viss grad av selvstyre) til Guangzhou. Det er alltid mye rot med å sende kontrabassen, men det går alltid bra, til slutt. Bortsett fra ifjor da jeg og Håkon og bassen befant oss på motsatt side av flyplassen i Kunming og jeg fikk en sms av Frode som sa at de stengte gaten hvert øyeblikk mens jeg var i telefonen med amassaden i Beijing (på andre siden av Kina via Norge) og bagasjepersonalet på flyplassen skulle ha 15.00,- for å ta med bassen. Vi måtte sette igjen bassen og løpe det beste vi kunne. Vi fikk heldigvis lånt en kontrabass fra en fabrikk i Beijing. Som vanlig løste det seg pga at noen kjente noen som kjente noen som...

 

I Guangzhou ble vi møtt av Steven som jeg hadde hatt en times radiointervju med via Skype gjennom pc’en min før vi dro. Han virker alltid litt mutt og misfornøyd, og har mast så mye på forhånd om småting at særlig Frode ikke klarte å skjule en sterk skepsis overfor ham. Da følte jeg at det var min rolle å forsøke å småprate litt med Steven for å redde situasjonen. Dette er en kjempeby med endeløse boligblokkbebyggelser. Det var her SARS først oppsto, og nå er de overrenslige med konstant spyling av gatene og de som jobber på 7-11 har hansker. Et par ganger besøkte vi matmarkedene. I Guangzhou er de nemlig kjent for å spise alt mulig, og de er opptatt av at alt skal være helt ferskt, som ofte betyr levende. Levende kjøtt lå ved siden av, forhåpentligvis, nyslaktet kjøtt. Her var det ingen kjøleelementer eller frittgående høns. Dette lot seg også merke på lukta. Høns, hunder, slanger, fisk, skilpadder, frosker osv.. Det minner mer om en dyrepark enn et supermarked. Første kvelden her spilte Maja solokonsert i tillegg at hun jammet med dansere og en annen støyfyr fra Hong Kong. Hun er nær å være en virkelig kjendis i Kina. Neste dag skal Poing spille i Xinghai Concert Hall som ligger ute på en øy i ”Den Gule Floden” som går gjennom Guangzhou. For å gjøre opptak oss selv måtte vi betale konserthuset, selv om det jo var Audun Strype som skulle gjøre dette. Men vi lurte de kapitalistsvina og tok opp likevel. På konserten ville vi som vanlig selge litt plater på billigsalg men da ville konserthuset ha kommisjon. Vi hadde så og si ikke noe overskudd på platesalget (vi solgte de for 20,-stk.), så jeg sa at det kunne de bare glemme. Evt. kunne de som solgte platene få noe, men konserthuset...

 

Vi skulle spise lunsj. Da drar Steven oss stolt inn på en delikatessebutikk med franske oster, balsamico og dyr vin. Ofte tror de at det vi helst vil ha er vestlig mat. Koko...

Etter soundcheck drar vi for å shoppe. Vi kommer til et marked med lydstæsj, da er Audun borte. Jeg og konserthussjefen Roty Law går til en butikk som selger nøkkelringer. Der dytter hun på en vegg, den glir bakover, og en trang trapp i et mørkt rom kommer til syne. Vegge glir igjen bak oss, og i enden av trappen er et lite rom med oljelampe. Her vil de tydeligvis holde piratsalget av cd’er og dvd’er diskret. Det de faktisk selger her er utelukkende DVD’er med barokkmusikk, biografier, jazzkonserter (alt fra Sissel til Il giordano Armonico, fra Miles Davis til opera). Desverre, de dvd’ene jeg viser Roty og sier, -Det her er norsk,;putter hun selvsagt ned i posen. Noe jeg oppdager når jeg kommer hjem. Julegaver.

 

Denne konserten var full av Poingprat fra scenen, selvsagt med tolk, og det ble flere ekstranummer, svære blomsterbuketter, autografer og fotosessions med publikum. (I love you guys...hyyyl). Vi solgte 50 skiver. Selv om de er billige, så koster de likevel ca. fire ganger så mye som det de betaler for cd’er i butikken, så det var jo et bra salg.

 

Vi er enige om mye i Poing, men uenige om mer. Dette kan gi seg utslag i f.eks. det som skjedde etter at vi hadde hatt en friimpro som det siste stykket før pause. Jeg og Frode var enige om at dette var bra, da vi hører Håkon banme og slå igjen døra til garderoben sin. Dette syntes han var no’ dritt. Og vi slang meldinger til hverandre om hvor på bærtur de andre var. Så var det middag med en del inviterte kvinnelige journalister fra noen sladreblader?! Alle dro etter dette til Blue Note i Guangzhou, der jeg liksom skulle representere Poing og jamme med det lokale bandet. Lokalt og lokalt. Trommisen var kanskje herfra, men det var også en jazzgitarist fra Indonesia, pianist fra sør-Amerika en plass, tenorsaxofonist fra USA med langt hår (så ut som meg i yngre dager), canadisk vokalist og en en bassist som så ut som Flea i Red Hot Chilli Peppers. Han lukket øynene, smilte bredt og spilte utrolig lett og lekende, som om han ikke hadde gjort annet. Jeg spurte han:-Hva heter du?. Han svarte:-I’m Russian;med et stort smil. –No, your name; prøvde jeg igjen. –Borijs; fikk jeg til svar. Jeg var med på noen låter, og jeg avsluttet med ’Round Midnight i duo med saxofonisten. Det var blitt natt, men pga tidsforskjellen ringte mobilen i et sett. Det er dyrt å motta samtaler i Kina på norsk mobil. Mange dro, men jeg og Håkon var igjen. Han fant en kontrabass, og vi spilte en Bibersonate og litt til. Dette gjorde sitt til at han 2 minutter senere var i armene på en søt kinesisk jente med sterk amerikansk aksent, Wilby. Likevel dro vi sammen til hotellet. Der rakk jeg å sove 20 minutter etter at jeg var ferdig med å pakke før jeg måtte stå opp for å dra til flyplassen.

 

Da jeg kom ned litt senere enn avtalt, satt Håkon innerst i bussen med den store basskassa mellom seg og utgangen. Han så ganske pjuskete ut og ropte med trøtt stemme om jeg hadde sett de andre. Jeg hadde ikke det og satt meg ned og ventet. Så fant vi ut at vi burde ha reist for en halvtime siden for å rekke å få sjekka inn bassen på flyet. Jeg løp inn på hotellet, men visste ikke hvilke rom de andre var på. I resepsjonen var det et kaos av en busslast med andre kinesiske gjester som sto og dro seg i håret. Man måtte nemlig betale inn et depositum hver for nøkkelen når man kom som man skulle få tilbake når man dro. De tre jentene i respsjonen sto bare og så ut i lufta. Ofte i Kina fikk jeg følelsen at de som har en jobb egentlig er opplært i noe helt annet, likt den serien Bård Tufte Johansen og Harald Eia hadde for litt siden. Alle ropte og skrek. Det gikk ikke an å ringe de da Audun ikke har mobil og Maja og Frode hadde slått av sin.Til slutt snek jeg meg foran køen og stotret fram på dårlig kinesisk, som ikke er språket i Guangzhou, at vi måtte rekke et fly. Jeg må ha romnr. til de andre, drit i depositumet. Hun bak skranken skjønte åpenbart ingenting. Heldigvis var det en kvinne bak meg som åpenbart forsto noe av hva jeg sa, og sa det i mine ører samme som meg til resepsjonisten som ga meg romnr..Frode og Maja sov og svarte ikke, men Audun våknet. De hadde ikke engang pakket. Jeg og Håkon måtte uansett bare dra. Vi var sikre på ikke å rekke flyet, men på flyplassen, som ved et mirakel, tar de imot kontrabassen som om de aldri gjorde annet, og noen få minutter før de stenger kommer de andre.

 

I Shanghai møtes vi av konsul Hutchison, som på veien inn kunne fortelle om hvor vanskelig det er å samarbeide med kineserne. F.eks. da Kringkastingsorkesteret hadde vært der i høst, hadde det ikke vært mulig å oppdrive billetter til konserten, fordi arrangøren hadde solgt alle sammen til et firma Konsulen måtte true med å avlyse konserten før noe hadde skjedd. Før dette igjen hadde visstnok noen av våre mest framstående jazzmusikere skremt vekk publikum med for sær musikk for deres ører. Vi i Poing stilte oss uforstående til dette, da vi selv med musikk av Lars Petter Hagen og Maja Ratkje aldri hadde opplevd at de syntes det var verre enn uvant og spennende.

 

Shanghai er nok ganske spesielt til Kina å være, ved at de er veldig opptatt av å være vestlige og ikke føler noe stort behov for alternative uttrykk. Det kan også ha å gjøre med hva slags publikum man spiller for, altså hvorfor de er på konserten.

Dette førte uansett til at de valgte å kalle konserten vår ”Modern Tango”, med undertittelen ”the most cutting-edge band with a uniquely imaginative style of free improvisation present music’s true essence with inspiring stage decorations”. Vi har jo spilt litt tango, men bare tango…?

 

Men første kvelden spiller vi på Glamour Bar i luksusrestauranten M on the Bund. De har en konsertserie, og vi møter også cellisten Li Wei Qin som spiller inn for EMI Classics, som skulle spille neste søndag. The Bund er området langs elva i Shanghai der alle husene er ornamenterte steinkolosser i Art Noveau-stil fra århundreskiftet, da denne byen var på høyden sett med imperialistiske vestlige øyne. Vi var overtrøtte, men fikk en overveldende hyggelig mottakelse av de som drev restauranten fra Australia. Vi spilte en del låter utenatt for første gang fordi vi hadde rota bort notene og Maja var med på et par Kurt Weill-låter. Etter konserten med dry martini i hånd babla vi med en del ganske posje folk. Stedet hadde en flott utsikt over området, som vi nøt der vi stappa i oss Belugakaviar, and og kamskjell. Vi traff også en designer ved navn Xavier som inviterte oss på lunsj dagen etter. Neste dag dro jeg og Audun på jakt etter internet. Først gikk vi inn til noe lovende, men der sa de bare; -Kalaok ba, i 7 etasjer. Det neste stedet de kunne ha nett var et sted med blå neonskilt utenfor. Jeg tittet inn. Der satt en masse jentermed lite klær og ropte ”Hallo. Come in”. Det var lite trolig at de ville låne bort internet’en sin til oss. Til slutt fant vi noe, selv om det åpenbart ikke heter ”internet” på kinesisk. Her satt 100 karer og spilte dataspill kl.12 på formiddagen. Så dro jeg og Audun og spiste dessert og drakk Prosecco i verdens høyest beliggende bar i 88’ende etasje på Grand Hyatt. Real utsikt.

 

I Shanghai hadde vi to turnèbusser, en til oss og en til bassen. Hos Xavier, som var en klisjè av en designer, utagernde, feminin og som klaget på alt som ikke hadde med seg selv eller oss å gjøre, kjøpte vi skjorter og kjoler(til kjæresten min). Han var kjent for vesker med fjær og lot seg inspirere av 40-tallets mote. Under et glass hvitvin i studioet hans, fortalte han at det for han var meget lønnsomt å holde seg til Shanghai pga lave kostnader på materialer og produksjon, og byen regner med å ha 30 millioner innbyggere i 2010! Vi fikk en halvveis avtale om å komme tilbake i august å åpne hans nye store butikk i en av de 20.000 skyskraperne i byen.

 

Hovedkonserten fant sted på konservatoriet i byen. I salen satt noen unge folk og rota bak lyspulten med laserlys og røyk. Noen av lyskasterne laget mye støy, så jeg ba dem slå de av. Ingenting skjedde. Etter å ha sagt det mange ganger og nesten jaget opp på lysbrua for å få de til å slå de av, gjorde de det, foreløpig. Så var det røykmaskinen da, shu, shu, shu...I tillegg til tango hadde vi satt opp noen solostykker. Jeg ba de ha lyset avslått på dette stykket, for å slippe problemer. Det var lurt. Når konserten begynte var de støyende lyskasterne slått på igjen og røyken, shu, shu, shu.... Laserlys på en tangokonsert er litt rart, særlig når vi spiller akustisk. Når jeg ikke spilte gikk jeg bort til de og sa at de måtte SKRU AV DET SOM STØYA. Hjalp ikke. Vi forsto etterhvert at lyscrewet var kompiser av arrangørfyren her, som også het Steven, og var en kødd. Og de tjente garantert godt på dette.

 

Etter konserten hadde vi litt problemer med å finne et sted å spise pga: 1.Det var sent. 2.Ikke alle i følget spiste kjøtt. For vegetarianere er det i Kina et stort problem å finne mat som ikke har vært tilberedt i kjøttkraft. Som eskimoene har 20 ord for snø, har ikke kineserne ett ord for vegetarianer.3.Guiden vår, som hadde levd i Shanghai hele sitt liv kjente ikke til et spisested.Etter å ha trosset denne motstanden, gikk vi litt rundt og så fattigdommen som øker paralellt i takt med økningen av rikdom hos andre. Det var tydelig nok da mødre og barn satt på trappene til bankbygningene som lå vegg i vegg i sentrum.

 

Siste dagen i Shanghai spilte vi huskonsert hjemme hos konsul John Dag og frue. Han hadde også innbudt en gjeng kinesiske musikere for at vi skulle treffe hverandre. En konservatorie”flink” pipa-spiller framførte et altfor langt og retningsløst verk. Så var det Händel med klaver, sopran og trompetist som hadde studert i Tromsø med sin slagverkspillende kjæreste. En klarinettist spilte Stravinsky-utdrag og mannlig operasanger som hylte ”Toreadore...”. Til slutt kom en kvinnelig erhu(2-strengs knefele)-spiller som bare briefa og tulla. Hun var flink, men da hun senere ville ha med Frode på en tango, gikk time’en i hytt og pine. Da savnet jeg noen som kunne spille en enkel, nedpå og ”ærlig”melodi. Vi dro no’ Weill med og uten Maja. Det var også litt jazz fra en kinesisk trompetist. Mange kinesiske musikeres forhold til jazz er som nordmenns forhold til magedans. Capisco?

 

Det var mingling på høyt plan med taler og kanapè’er, så Audun ble lei og dro. Nå hadde vi så få plater igjen at vi ikke ville selge hvis det ikke var absolutt nødvendig. Til slutt jammet vi med kineserne mye av musikken vi hadde tilegnet oss på turnè’en så langt. Etter å ha klemt de eldre damene mange ganger adjø, overtalte vi en svensk jente som jobbet ved det nordiske kulturinstituttet i Shanghai med på karaoke. Karaoke kurerer dårlig humør. Det beste er når kineserne selv tar sats og drar noen sutrete poplåter på sitt eget språk.

På veien til Beijing måtte Håkon pakke ut bassen for å vise den fram i innsjekkingen, og kvitterte med å spille en liten solo på flyplassen. Her måtte overvekten selv bæres ned mange trapper til flyet. Hvor var heisen og logikken?

 

Å fly innenriks i Kina er litt spesielt. Under en spennende film frøs de plutselig bildet og begynte å bable uforståelig kinesisk i noe som virka en evighet. Da vi kunne spørre hvorfor de forstyrra oss i filmen, fikk vi vite at det var loddtrekning! En annen gang fikk vi beskjed om at ”nå var det tid for trim”. Alle! Reiste seg i flyet og synkront tøyde fingre, hodet, ben mm..

Dette er uansett bedre enn noe annet som kan skje. Nemlig at en tv står på full guffe under en 3 timers flight og pumper ut reklame.

 

I Beijing møter vi saxofonisten Tie Qiao, som har norsk kjæreste. Pga kinesisk planlegging som for ambassadens del gikk litt skeis, fikk han i oppdrag å ordne noen gigs til oss her i siste liten. Ifjor bodde vi på 3-mannsrom på et ungdomsherberge ved siden av luksushotellet Great Dragon. Iår bor vi første natten i hotellet. Oppgradering. I Shanghai har de selv for andre kinesere en veldg uforståelig dialekt. I Beijing har de en tendens til å legge til lyden av en Texas-R på slutten av hvert ord. Vi drar opp på hotellrommet, jeg og Tie Qiao. Jeg lurer på om han kan ordne et cd-opptrykk på 100 cd’er på et døgn. Han setter seg ved telefonen, tenner seg en røyk så alarmen går, og ordner det. Til 3,- cd’en for alt. Nå kan vi til og med tjene litt lommepenger på salget. Så går strømmen på hotellet.. Deilig å være tilbake til litt kaos.

 

Denne kvelden møter vi fra ambassaden Gry Irene og Ola Breidal. Ola kjenner Audun fra før fordi han var vokalist i bandet Run Dog Run. Ola studerte kinesisk i Hong Kong og Shanghai og ble headhuntet til jobben som kulturattachè ved ambassaden. Han er ingen typisk amassadefyr, men bedre i jobben enn de fleste hadde kunnet være. Vi spiser Beijingand og drikker den lokale Erguotou (56%) lam, fisk, kinakål......Beijing har den beste maten.

Jeg og Audun drar på klubben vi skal spille på neste dag. Her spiller et band med DJ. Bandet står bak et forheng, og tar ikke oppmerksomheten til de som bare er her for å drikke. Deretter kommer indiske musikere på scenen. De spiller lenge og braraga. På veien hjem til hotellet, som jeg bestemmer meg for å finne uten kart, kommer jeg forbi en bar der det flyr en kineser baklengs ut av døra som i en film. Jeg går videre.

 

Dagen etter bytter vi hotell, og flytter inn i hutongene. Dette er navnet på de én-etasjers boligområdene som gir en en følelse av å være i en landsby, og rives over en lav sko for å bygge skysrapere og bredere veier til OL i 2008.. Dette er spesielt for Beijing, da ingen bygninger tidligere skulle være høyere enn keiserens palass Den Forbudte By. Man har heldigvis begynt å frede disse områdene. Inne i disse områdene er det som om tiden har stått stille, og de lar en komme tett inn på Beijingernes dagligliv. Det er f.eks. ingen private doer her. På klubben hadde Audun en gjeng oppmerksomme lærenemme kinesiske lydmenn rundt seg. Vi måtte alltid spore opp en laptop for å få tatt opp konsertene, men det gikk nesten alltid. På denne klubben var det resten av uka Ska-party, pønkeband, reggae-festival mm.Mht til PR var kineserne alltid glimrende. Konsertene våre sto alltid anonsert i aviser og magasiner, på radio eller i TV. Det ble også laget plakater, flyere og program på hvert sted, av høy kvalitet.

 

Konserten gikk glimrende og vi hadde en superliten jente som tolk. Etter vår konsert var det jam med med et mongolsk band. De spilte på hestehodefeler, andre strengeinstrumenter og khömeii (overtonesang). De hadde også vanligvis med seg bas og trommer, spilte med fuzz, og laget en form for mongolsk deathmetal. Men med oss altså akustisk. Siste dagen var jeg hjemme hos de og spilte med de. Og det siste måltidet i Kina var på mongolsk restaurant med dem. Etter konserten delte vi som vanlig ut akevitt og snus som gaver.

 

Vi blir intervjuet av en jente i Beijing Times som (hør her norske kulturjournalister) :1. Hadde på forhånd satt seg inn i hva vi gjorde sammen og hver for oss. 2.Spurte gode spørsmål som f.eks. om det er en fordel det at vi også hver for oss spiller barokkmusikk, hvorfor samtidsmusikk, hva er spesielt for oss mht kinesisk musikk osv..3. Hun verken noterte eller tok opp intervjuet. Det var feilfritt gjengitt et par dager senere i avisen.

Kvelden etter spiller vi på Yan-club. Det likner litt og ligger i et område som det klubben Blå ligger i. Her spiller vi en ganske utagerende konsert for bl.a. Kinas største rockestjerne. Han har solgt mange millioner plater og var den første rockeren i landet. Etter vår egen konsert blir vi bedt om å improvisere med en Kun opera. Stilrent fra 1600-tallet. Det er som å sette kinesiske musikere inn i en autentisk barokkoperaframføring. Vanskelig når man helst bare ønsker å lytte. Sangeren er stjerne, og har jobbet med dette uttrykket siden 8-årsalderen. Så drar vi til Bed. Vår stambar i Beijing som er full av senger. Her treffer vi broren til Jon Øyvind Neæss som jobber på ambassaden. Jeg går rundt og drar i Himmeltempelparken kl. 05.30 for å få med meg tai qi, qigong og drageflyging. Solen skinner og jeg ligger og døser til utpå dagen. En saxofonist står og spiller, men stopper når han skjønner at jeg lytter. Begynner igjen når jeg gir signal om at jeg går.

 

Siste konsert. Hjemme hos komponisten Josef Fung. Han har ansvaret for den årlige kinesiske nyttårskonserten som sees av 1,5 milliarder kinesere verden over. Han har nettopp vært i middag med .....Huset hans er et funksjonalistisk bygg han har tegnet selv og fullt av kunst. Her har han og Den Norske Ambassaden bedt oss om å spille konsert. Her er den indiske og britiske ambassadøren, skuepillere, modeller, næringslivstopper og journalister. Det serveres bare norsk laks. Vi får i gave et orginaltrykk av en kaligrafi av Mao hver. Kinesisk tv tar opp konserten og intervjuer oss etterpå. Da blir vi spurt om hva vi synes om platebransjen og piratindustri. ”Det viktigste er at folk får høre god musikk som er ærlig ment, heller enn å brødfø en kynisk platebransje. Plater er en dokumentasjon og musikk skal være levende. Det er synd med piratmarkedet i Kina, men heller det enn at folk bare får hørt de superkommersielle artistene. Massiv mediakontroll fra TV, radio, plateselskap og næringsliv dreper mangfoldet og poenget med å holde på med å utvikle et eget uttrykk”. De lager to programmer fra konserten for å få med alt.

 

Så dro Frode til Østerrike, Maja til Sverige, Håkon til Aten og jeg til Japan. Audun dro hjem for å bygge ferdig studioet sitt.

 

Før jeg var den siste som gikk ombord i flyet kladdet jeg ned et kort med ”Nå drar jeg hjem, Fam. Nystrøm, Rasta, Lørenskog, Norge”, og ga det til dama i gaten. –Gidder du å poste det på veien hjem ?spurte jeg. Hun bare smilte. Kortet har kommet hjem.

Poing i Japan: Småå-folk, samtidsmusikk og fest

Håkon Thelins artikkel til Ultima-programmet i 2005, som bl.a. omhandler POINGs første tur til Asia.

 

Organisering av turer til asiatiske land medfører en enorm mengde mailskriving. Likevel følte POING at vi visste ganske lite om hva som kom til å skje da vi reiste til Japan. Dette har blitt typisk for POINGs turer. Det er vanskelig for arrangører eller kontaktpersoner å forestille seg hva vi spiller og hvordan vi opptrer, men etter å ha møtt oss, oppstår det nesten alltid spennende hendelser, musikalske og sosiale, spontant under turen. Jeg skal her ta utgangspunkt i to av våre morsomste opplevelser i Tokyo.

 

Del 1: Småå-folk

 

Etter å ha blitt guidet rundt i Tokyo en stund av Sachiyo Tsurumi kom det for en dag at hun var veldig interessert i sumo-bryting (sumo uttales småå, og utøverene er mange japanske kvinners våte drøm). Dette var mot slutten av den store maiturneringen i sumo som strekker seg over nesten en måned, og utrolig nok klarte Sachiyo å skaffe billetter til finaledagen. Så der satt vi da, en hel dag, og helte i oss øl og spiste teriyaki, mens kampene langsomt bygde seg opp mot stadig nye høydepunkt og Sachiyo entusiastisk prøvde å forklare alle de intrikate reglene. Selve slåssingen blir unnagjort på noen få minutter. Resten av tiden brukes på utrolig strenge og langsomme ritualer.

 

Håkon: - Sumo reminds me of traditional theatre or dancing. Is sumo related to, or did it originate from this?

 

Sachiyo: - Sumo has come from shrine rituals since ancient times. The sumo wrestlers are stamping their feet to rid ground of demons. They pray for bumper crops and peacefulness. At the present, Yokozuna (the highest sumo wrestler, like Asashoryu) takes the central role in the ritual on beginning of the year at Meijijingu (which is a shrine worshipping Emperor Meiji and Empress as deities). There are also many performances before each sumo wrestler fighting. They all have means before a shrine, like gargling to purify themselves, throwing salt to purify the ring. Lately, in Edo period, sumo has become to have more competitive and commercial, entertaining performing art. Then sumo has been taken with other performing arts such as Nô, on special festival at shrine and temple.

 

Ritualene gjør at publikum bruker dagen på sosialt samvær. Hvis man trenger å gå på do eller kjøpe suvenirer, så har man all verdens tid til det. Høydepunktet kom ganske overraskende på oss - plutselig fikk vi vite at turneringen kunne bli avgjort i neste kamp. Og jammen vant han ikke, den populære mongoleren Asashoryu. Men dagen er langt fra over etter at slåssingen er slutt. For da, etter mye venting, følger prisutdelingen som tar mange timer.

 

Jeg synes å huske at Asashoryu måtte stå rakrygget i to timer mens han kontinuerlig tok imot enorme pokaler, gratis ris og cola i et helt år og andre rare premier fra alle verdens hjørner. Til og med Sverige, USA og FN (!) ga generøse premier til vinneren.

 

Håkon: - How do you think sumo reflects Japanese culture and can you think of similarities between sumo and the Japanese society?

 

Sachiyo: - There are some basic, important social decorum (like to bow before, to bow after), and three materials for Japanese, mind-technique-body, which are embodied in the sports. Originally “SU” means nakedness, “MO” means dancing. Naked relationship for each other is also important spirit for Japanese. It might seem that the social decorum and the naked relationship are opposite things. But we can make free or naked relationship with the social decorum. Sumo is sports. The strongest sumo wrestler becomes the Yokozuna. More than 10 years ago, most of companies did pay and promote workers based on seniority. But today, workers can promote by their talents and abilities, especially in technology companies. This is one similarity between wrestlers and workers, I think.

 

- On the other hand, sumo referees and summoners are still seniority-based. This promotion of seniority is very Japanese conservative style. Fundamentally, because sumo is the national sports, sumo must have a strong relationship with Japanese society. But it is difficult to say that. At first, sumo is under the Emperor, and on the last day of a Grand Sumo Tournament, audience and winner sing the national song for celebrating the winner. But actually, to sing the national song becomes a difficult problem in Japan today. Emperor’s war responsibility is great matter in Japan. Regional characteristics are also important. We always root for the home sumo wrestlers except favourite ones. I can say same for every sports in Japan. There are many stables (schools) in sumo. Each sumo wrestler belongs to one stable. There is no free wrestler. Today most of stables are located in Tokyo, but originally they have own home. The names of the stables and wrestlers are relative to their home. I can find the names are also relative to old Japanese literatures. Basically the stables are successive by hereditary transfer. Of course there are sometime exceptional cases. We can say same for other Japanese traditional arts and conservative companies.

 

Det er mange trekk ved sumo som kan symbolisere det japanske samfunnet: Aggressivitet og styrke blandet med nesten religiøse ritualer, interessen for og opprettholdelsen av strenge tradisjonelle verdier som høflighet, respekt og pliktoppfyllelse samt en økende interesse for landets gamle kultur.

 

Sumo-bryterne nyter stor respekt som bærere av en tradisjon samtidig som de lever et liv som popstjerner. Sportens popularitet minsker ikke nå som japanerne retter blikket bakover.

 

Håkon: - Is it correct that the traditional culture is getting more and more popular in Japan? Is sumo also popular because it has so many traditional elements?

 

Sachiyo: - Yes, Japanese culture is getting more popular these days. In modern times, we Japanese have bad stories, especially the Meiji Restoration in 1868 and after WWII. Western systems and culture were adopted, and Japanese traditional culture, such as style of haircut, clothes, and the performing arts were totally denied. But sumo was especially not. One reason was that sumo wrestlers were against changing their hairstyle because they thought western type of haircut would not suit them. The other reason was important, I think. This is my regarding. Sumo has become the national sports of Japan since the end of Meiji period. This might be a political strategy for national unification under the Emperor. Meiji Emperor was trying to unify all shrines. And as I explained before, sumo had been having deep relationship with shrines, and emperors as well since ancient times. After the period of modernization with western systems and culture, there is now a tendency to regard and keep Japanese culture again. In the last few years, there has also been compulsory to educate students playing Japanese traditional instrument at elementary schools and junior high schools.

 

Den voldsomme moderniseringsprosessen etter andre verdenskrig har gått over i ønsker om å forene det gamle og det nye. Dette er også tydelig i det musikalske landskapet som jo blir godt presentert under Ultimafestivalen.

 

Håkon: How is the environment for contemporary composers in Japan now? What kind of music do they write?

 

Sachiyo: - There are two societies called “JSCM” (Japan society for contemporary music) and “JCF” (The Japan Federation Of Composers Inc). I suppose most of contemporary composers belong to either of them. Composers being a member get their pieces played in concerts or festivals, their CDs and scores published, access to international exchanges, relationships with other organizations, etc. But actually there are not so many concerts supported by the societies, so many of the composers do not get benefits and just pay their membership fee. I belong to neither of the societies, but I do many activities by myself and I can get commissions nevertheless.

 

- I always have economic trouble in every independent concert or event, though. It is so difficult to get grant for concerts. I think concerts supported by the societies have meaningful contents, but I can also see more interesting content in independent ones. Some of more famous Japanese composers having success internationally do not belong to any of the societies. I have heard that a problem for the societies that there are few younger composers. I have been invited into the societies, but I always refuse. Other environments for composers exist. I have belonged to a management company since this spring since they can help me with advertisement.

 

- By the way, I remember I was very surprised about one thing. When I attended a summer course in Germany, all of participants come from Europe and US were supported by their university. There is no system like that in Japanese like a music university. Every time I have participated in an international course or festival, it has been by my own expenses.

 

- It is not easy to say what kinds of music composers write. There are many composers in Japan, especially in Tokyo. Contemporary music in Japan is based on European contemporary music. Of course, few composers who write former avantgarde style today. But basically, compositions in Japan refer to Europe, I guess. We try to find our identity and roots of music or sound. For example, in recent days, many composers are trying to write something melodic or song-like. This is a very interesting point for me as well. I think many of works are amazing as contemporary music. But the same time, I can say these have only a few differences between them. If I was one who did not know what contemporary music is, unfortunately I could not say many of these works have something strong.

 

- Contemporary music has come from Europe, this is too far from Japanese tradition. It is very difficult to find our identity. I am interested in writing new music which combines with tradition. Other concerns for me are creating our own identity by myself, and describing present global situation through compositions. That is, comprehensive work which needs various materials except music, such as original stories or texts. My piece “Striped Stripe (for mixed chorus)” expresses dynamic variability of the earth and global situation through texts described by foreign currency exchange (the text is written by Shigeru Matsui). Some other composers create their own traditional background story for their pieces as if it can be called the myth. The composers program notes do not explain how they composed, only the background story. Of course it is very important that we must study sound or music very much. The other hand, I want to maintain that conveying social messages through our works is one of the most meaningful attitudes one can have as a composer and as human beings. Because we are living in very serious world, various troubles and loss of identity happens in world scale.

 

Håkon: Can you explain how you feel about the Japanese being a very modern people, but still you have a strong feeling about the traditional culture. Is it correct that the modern society can exist because it is held together by strict traditional rules?

 

Sachiyo: - I guess there are few really modern people in Japan at present. Japanese society is based on after Meiji-era which refused most of Japanese culture, therefore, it is difficult to say what is the real modernism in Japan. At the height of Japan’s economic boom, we Japanese made huge steps through much working, at the same time destroying nature and tradition, in order to get something new and frontier. Perhaps this situation can be called one of a modern society, but I do not want to call this progress real modernity, because this was going on without any basis in the real tradition. After the 70’s to 80’s, we had been having what we call a postmodern era in which everything, including our tradition and something new, was put in parallel. These were treated as superficial, but it was a chance to reconsider our tradition and history. This “postmodern” has passed, today we must try to make deep combination with our tradition, nature and new culture, high technique. Therefore, I agree with your opinion, the modern society needs tradition. This is the real modernism, and also, this is one of reasons I am interested in tradition. But still I just treat tradition as postmodern- like. It is not easy to touch and feel tradition in real sense for younger Japanese. I try to understand tradition deeply.

 

 

Del 2: på fest

 

En av konsertene våre i Tokyo markerte åpningen av Asahi-konsernets kulturfestival. Asahi er blant annet en av Japans største ølprodusenter. Konserten var i Asahi-hovedkvarterets enorme lobby, i Philippe Starcks berømte skyskraper som kan assosieres til et skummende ølglass med en stor glinsende bæsj på toppen (derav kallenavnet ”the big turd”).

 

Da konserten var ferdig kom en søt, fnisende jente og en gutt med samurai-sveis luskende bort til meg. Etter alle høflighetsfrasene får de stotret frem på dårlig engelsk at de likte konserten veldig godt og at jenta som kaller seg for Kiri spiller akkordeon og samurai-gutten spiller kontrabass. Det hele ender med at Kiri inviterer oss på middag.

 

Noen dager senere tar Frode og jeg toget et stykke ut fra det sentrale Tokyo (Rolf-Erik kommer seinere fordi han skal være med på en kung-fu- trening). Til det som skal vise seg å bli et absurd musikalsk møte, og en vanvittig bra fest.

 

Turen inn i ukjent territorium tar omtrent tre kvarter. Jeg er usikker men positiv til møtet. Frode derimot har ikke truffet Kiri tidligere og er skeptisk og irritert over alt styret. Etter å ha fomlet oss av toget virrer vi rådville rundt på det vi håper er riktig stasjon før vi endelig blir møtt av vertskapet. Kiri er slående vakker, og en litt barnlig oppførsel gjør at hun sjarmerer Frode umiddelbart. Faktisk må jeg innrømme at der og da synes jeg Kiri er den vakreste dama jeg har møtt. Uansett, fra stasjonen går vi til innkjøp av mat og øl og endelig hjem til Kiri.

 

I et samfunn preget av strenge kollektive regler blir den personlige klesstilen og hårsveis, det ytre image, den enkleste måten å markere sin personlige identitet på. Derfor sprader mange unge japanere rundt i hippe klær og fancy hårkreasjoner, ofte med ekstreme utslag. Og slik er det også med subkulturene. For å overleve hverdagslivet går man til uforutsigbare og ekstreme uttrykk, som gir den nødvendige motvekten til et ellers rutinepreget samfunn.

 

De fleste kreative aktiviteter skjer på fritiden, mens den obligatoriske 9-17-jobben (offisiell arbeidstid) er helt nødvendig for å betale regningene. Det er nesten umulig å leve som ung, fri kunstner i Japan. Til og med Sachiyo, som regnes som en ganske suksessfull komponist, jobbet lange dager i kjøttavdelingen på et supermarked da vi besøkte landet.

 

Kiri har også et svært aktivt liv utenom jobben i et telefirma, og hun viser seg å være en kreativ dame. Klesvalget hennes er veldig bevisst, gjerne i tradisjonelt inspirerte klær med cowboyhatt på hodet. Hun er selvlært på akkordeon, spiller egne låter i en rekke band og tegner fargesprakende illustrasjoner inspirert av en barnlig japansk fantasiverden (se for øvrig i platecoveret på CDen min som har en tegning av Kiri).

 

Men nå må vi tilbake til festen! God mat, alkohol og kanskje litt spilling eller karaoke er en uslåelig kombinasjon i Asia. Og det er den beste måten å overvinne kommunikasjonsproblemer på. Kiri er veldig dårlig i engelsk og samurai-gutten snakker ikke engelsk i det hele tatt. Men Kiri lager fantastisk mat og serverer sake fra en enorm flaske. Og etter maten spiller de en minikonsert for oss mens vi jammer med på det vi finner av rare instrumenter.

 

Etter x antall timer ringer Rolf-Erik og sier at han er på vei. Det er en lettelse fordi språkproblemene løser seg litt når han er til stede. I POING er vi nemlig så heldige å ha med oss en saxofonist som er opptatt av å lære seg litt flere gloser enn oss andre før vi reiser. Kiri og jeg går for å møte ham, mens Frode og samurai-gutten setter igang med en halvtimes lang bluesimpro på harmonium og kontrabass. Samurai-gutten har en særegen spillestil. Han høres ut som en aggressiv jazz-bassist med en forkjærlighet for perkussive effekter. Det låter litt rølpete, men veldig tøft.

 

Da Rolf-Erik ankommer er han faktisk edru mens vi andre er ganske på druen. Dette er en veldig uvanlig situasjon i POING. Men Rolf-Erik prøver så godt han kan å følge opp, og festen fortsetter ut i morgentimene med spill og dans inntil sakeflaska til slutt er tømt. Kong alkohol slår kanskje litt kraftigere fra seg i kroppen til spedbygde japanere enn hos oss nordmenn. Av ren høflighet så vil de jo ikke drikke mindre enn oss heller. Etter hvert gjør Kiri oss oppmerksom på at samuraigutten har forsvunnet. Etter lang leting i en knøttliten leilighet så skjønner vi at han har låst seg inn på do og vært der en god stund. Resten av morgenen bruker vi så på å få han ut derfra, og da vi endelig lykkes er det på tide å bryte opp. Dermed karrer vi oss mot toget og slutten av denne historien, mens Kiri høflig tørker opp spyet på do. Halvt bærende på en dritings japaner suser vi inn i soloppgangen, men nå med en litt annen følelse inni oss.

Credits

All photos by POING

Webdesign by Håkon Thelin

Contact

Håkon Thelin - Ensemble Manager

Oskar Braatens gate 4 A

0474 Oslo - Norway

 

+47 95247305

poingmanager@gmail.com

UNDER CONSTRUCTION

The website is under construction. Links, subpages etc might not work.

© Poing ANS 2016 All Rights Reserved